Fembøringen ble brukt til føring av varer og ble fra
tidlig 1800-tall
også tatt i bruk som fiskebåt - hovedsaklig for drivgarnfiske
etter
torsk (drifting med garn).
Størrelsen ga plass til en "løfting" akter, et
hus med køyer for
besetningen som kunne være fra 5 til 7 mann. Løftingen kunne
settes på land for å gi bedre rom i båten under
fiske. Besetningen leide seg da
inn i en rorbu i et fiskevær.
Riggen var i prinsippet den samme på små og store båter.
Fembøringen er
rigget med symmetrisk råseil og rå-toppseil. Råa (og
seilet) heises med
et "drag" som løper gjennom et skivegatt i masten. Råa
holdes til masten
med en "rakke", i dette tilfellet en "kule-rakke".
Fra "rånokkene" løper
brasene som bl.a. brukes til å svinge seilet rundt ved stagvending.
Forre og nedre hjørnet av seilet, "halsen", er festet
med et skjøte til
seilstikka i ripbordet. Dette kan teites (strammes) med en talje,"
signatet". Fra forstevnen til forliket går "bolina" i
en hanefot og
holder sammen med "penta" forliket stramt under bidevindseilas.
Seilet
kunne også trimmes med "priaren", som går fra masten
til midt på underliket - eller til posisjoner videre oppover
om seilet var revet. I
seilet er det sydd inn rekker med revseisinger (syfteband) for å binde
opp nedre eller øvre del av seilet når seilet skulle reves
(minkes). Til
sidelikene festet man da "klør" som sto ut fra rekken
av revseisinger.
Skjøteposisjonen kunne da skiftes i takt med at seilet ble minsket.Å reve ble derfor kalt "å ta inn klør".
De nord-norske fembøringene og de trønderske storbåtene
var de største
av de åpne båtene i de norske fiskerier. Fembøringen "Opreisningen" var
hjemmehørende på Vega. |